Det jeg har bygget

«Lev av talentene dine» er kurset og fellesskapet mitt for deg som vil skape et levebrød på det du kan best. Det bygger på bøkene «Lev av talentene dine» og «10 000 ekstra hver måned», og på det jeg har lært gjennom over 40 år som kunstner og kreativ gründer.

Medlemmene får ett nytt kurs hver uke i syv uker, fra Oppvarming til Din plan, bonuskurs for ulike fag, et lukket fellesskap der de hjelper hverandre, og en chatbot som svarer på spørsmål om å starte egen bedrift. Rommet åpner snart, og du kan stille deg på ventelisten nå.

Gjennom 40 år som kunstner og kreativ gründer er det jeg som har organisert prosjektene. Jeg har alltid hatt hovedansvaret for administrasjon, ledelse, strategi og økonomi, i samarbeid med regnskapsfører, og for markedsføring på mange ulike flater og på mange måter. I 2024 startet jeg en utdanning i digital markedsføring hos Noroff, som jeg fullfører i disse dager.

Synlig på nett bygger nettsider med chatbot og bookingsystem samt strategiplaner, full markedsføring i sosiale medier og på digitale flater, og eventuelt en intern kursportal for små og mellomstore bedrifter innen alle bransjer.

«Iris» er en bildebok for barn, basert på en musikkforestilling jeg aldri fikk gjennomført for Barnas Musikkteater på grunn av hele denne situasjonen med manglende rettssikkerhet. Til slutt laget jeg heller et eventyr i en bok, og jeg har arbeidet med kunstig intelligens for å skape en konsistent figur og vakre bilder.

I 2023 fikk jeg stipend fra NFFO, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, for å skrive boken «Multikulti». Den er skrevet for unge mennesker og handler om de positive sidene ved å være flerkulturell i Norge. Den bygger på bakgrunnen til min trinidadiske mor og de mangefasetterte forgreningene i trekanten mellom Vest-Afrika, Europa og Amerika, altså De karibiske øyer.

Etter studiene i verdensmusikk og musikkvitenskap ved NTNU i Trondheim skrev jeg en artikkelserie om musikk i de store verdenstradisjonene.

Den første artikkelen, «Hindustani – musikk og spiritualitet i Nord-India», er en grundig analyse av hindustani-tradisjonen, der musikalsk praksis forstås som et resultat av et komplekst møte mellom vedisk kultur og persiske og arabiske impulser.

Teksten beskriver sentrale former som dhrupad, khayal, tarana og ghazal, og viser hvordan improvisasjon, raga-struktur og tala-systemet danner et avansert musikalsk og erkjennelsesmessig rammeverk. Samtidig belyses hvordan lyd, vibrasjon og energetisk bevissthet inngår i en helhetlig forståelse av musikk som en disiplin for transformasjon og gjenforening med det guddommelige.

«Lev av talentene dine» er podcasten min med fortellinger, verktøy og samtaler med kunstnere om hvordan de skaper.

Nye episoder kommer hver uke.

Høsten 2024 satt jeg i fengsel. Jeg hadde klart å arbeide meg inn i et åpent fengsel, der man kunne gå ut på jobb eller studier på dagtid. Og viktigst av alt: Jeg hadde tilgang til internett.

Jeg var rasende, frustrert og såret etter å ha blitt utsatt for den manipulative prosessen som skulle til for å få meg uskyldig dømt. Boken «Uskyldig dømt» var sendt til alle etater i rettsstaten Norge. Det kom ikke en lyd tilbake. Ikke ett ord.

Jeg begynte å lage podcasten «Rettssikkerhet?». Jeg leste høyt fra boken og fortalte hvordan det var å sitte i fengsel og hva jeg var blitt utsatt for. Jeg fortalte hvor korrumpert denne rettsstaten var og er, sammenlignet med eventyret vi blir fortalt om Norge: verdens beste avhørsmetoder i politiet, sølvplass i rettssikkerhet globalt og ikke minst Nobels fredspris.

Mens jeg satt inne, ble jeg kontaktet av andre som var utsatt for like ille behandling, for lovbrudd og maktmisbruk fra forvaltningen og rettsstaten. Varslere tok kontakt, og folk begynte å fortelle historiene sine. Vi ble en uformell gruppe som vokste og vokste. Da jeg kom ut, var gruppen blitt stor.

Våren 2025 var jeg markedsansvarlig for Eva Joly og Nina Witoszeks arrangement på Håndverkeren. Sammen med gruppen av varslere og utsatte bestemte vi oss for å bygge foreningen Rettssikkerhet for alle.

Jeg har arbeidet frivillig i foreningen og bygget opp sosiale medier til en følgerskare på 100 000, sammen med flere andre moderatorer. Jeg har intervjuet 50 personer på video. De fleste er utsatt for denne typen maktovergrep, og noen er fagfolk som bekrefter fra innsiden av etatene hva som foregår. Filmene og reelsene er sett mer enn 35 millioner ganger.

I dag har foreningen snart 1000 medlemmer.

I 2024 skrev jeg en bok for tenåringer om de etiske retningslinjene for politiet og påtalemyndigheten. Noe av det som sjokkerte meg mest ved den uskyldige domfellelsen, var at begge disse har egne etiske retningslinjer, og at ingen av dem ble fulgt.

Politiets retningslinjer er hyggelige og kardemommebyaktige, uten særlig substans. Påtalemyndighetens etiske retningslinjer er sylskarpe og klare. Å oppleve en politiadvokat, to førstestatsadvokater og til slutt riksadvokaten opptre totalt respektløst overfor disse etiske retningslinjene for å sende en uskyldig i fengsel, har gjort et uutslettelig inntrykk på meg.

I «Ingen er like for loven» har jeg skrevet om de etiske retningslinjene slik at de passer presist til det politiet og påtalemyndigheten faktisk har gjort i min sak og, etter hvert som jeg har blitt kjent med andre varslere, også i deres saker.

Bildene i boken er laget med KI.

I februar og mars 2020 skjedde tre ting i løpet av fjorten dager.

Sønnen min, Andreas, døde.

Jeg var på turné i Oslo og kunne ikke reise tilbake til Danmark. Jeg bodde i Århus for å utvide suksessbedriften Barnas Musikkteater til det danske markedet. På grunn av smittevernrestriksjonene kunne jeg ikke reise mellom landene, og jeg kom aldri tilbake til boligen min i Danmark.

Jeg mistet arbeidet mitt som daglig leder for Barnas Musikkteater og alle oppdragene mine som kunstner der. Jeg hadde ikke noe sted å bo, og leide en leilighet utenfor Oslo i hui og hast.

Bedriften ble utestengt fra støtteordningene i kultursektoren, fordi vi spilte bedriftsinterne forestillinger i stedet for å arrangere åpne arrangementer med billettsalg. Det var der Kulturrådet satte grensen.

For å redde bedriften gjennom pandemien tok jeg opp et statsgarantert koronalån i DNB. Det skulle dekke forfalte og fremtidige driftsutgifter i bedriften. To uker etter at lånesøknaden gikk gjennom, endret myndighetene smittevernreglene, og planen søknaden bygde på, lot seg ikke gjennomføre. Vi måtte legge om til en ny plan, med færre fysiske forestillinger og langt mer digitalt.

Da lånet kom på konto, tok jeg ut et stort forskudd, fordi leiligheten jeg hadde leid i hui og hast, var ubeboelig. Jeg måtte ha et sted å bo. Forskuddet ble i sin helhet motregnet mot den typen kostnader lånet skulle dekke i selskapet.

Tre år senere ble jeg dømt til fengsel for bedrageri og underslag på grunnlag av det forskuddet.

Hele historien finner du i boken «Uskyldig dømt» fra 2024.

I 2018 begynte jeg å tenke på alle de fantastiske kunstnerne jeg hadde møtt, som ikke klarte å skape seg et levebrød av kunsten sin, og som måtte jobbe med helt andre ting ved siden av for å få livet til å gå rundt. All frustrasjonen og smerten som lå bak dette.

Jeg tenkte å lage et kurs der jeg kunne lære dem hvordan de kunne leve av talentene sine. Jeg laget en blogg og begynte å skrive blogginnlegg, og over en toårsperiode ledet det til boken «Lev av talentene dine».

Jeg etablerte mitt eget forlag, SONO Forlag, og ble forlegger og forfatter på samme tid. Boken jeg hadde brukt to år på, ga jeg ut i kriseåret 2020, pandemiåret.

Oppfølgeren, «10 000 ekstra hver måned», ble skrevet for å hjelpe alle dem som strevde med økonomien i dyrtiden i 2023, der noen hadde problemer med å finne nok penger til mat og basale utgifter, eller noe ekstra til barna sine.

Høsten 2014 satt jeg på min egen konsert i Belgia og kjedet meg. Det var jeg som sang. Mantra. Det fantastiske prosjektet som hadde båret min kreative og dype spirituelle åre gjennom 15 år, var over.

Det var rystende, men jeg hadde lært å følge impulsen og lytte til den stille hvisken fra den intuitive og kreative siden.

Jeg avsluttet hele prosjektet, startet Barnas Musikkteater, møtte pianisten Oscar Jansen og gikk tilbake til røttene. Jazz. Og tidlig jazz, fra begynnelsen av 1900-tallet. Hva var vel mer naturlig enn å lage et album som en hyllest til Billie Holiday på 100-årsdagen hennes?

Barnas Musikkteater lager konserter, danse- og sirkusforestillinger av høy kunstnerisk kvalitet for barnehager, kulturhus og bibliotek.

I dag er Barnas Musikkteater Norges største private tilbyder av forestillinger for barn, med rundt 500 forestillinger og konserter i året. I snitt er fem artister innen musikk, dans og nysirkus med i produksjonene, alle profesjonelle kunstnere som er flinke med små barn.

I mer enn 30 år har jeg holdt konserter i Emanuel Vigeland Museum, Tomba Emmanuelle, på Slemdal i Oslo. Rommet har en helt spesiell klang, og musikken derfra er gitt ut på albumet Live from Tomba Emmanuelle.

Gjennom mange år har jeg også holdt kurs i mantrasang og indre fordypning over hele Europa.

Fra 2011 til 2014 tok jeg en treårig etterutdanning som mindfulnessinstruktør ved Skolen for anvendt meditasjon i Danmark.

Læreren min var Jens Erik Risom (Satyarthi), som i mange tiår har undervist ved Vækstcenteret i Danmark.

Denne flotte bedriften er fortellingen om hvor galt det kan gå når en gründer ikke undersøker markedet før hun setter i gang.

Jeg sto midt i en treårig utdannelse som mindfulnessinstruktør. Jeg hadde undervist i mindfulness i store virksomheter, blant annet DFØ, og det gikk veldig bra. Dette var jo så viktig å få ut til stressede mennesker på jobb: nærværstrening, fordypning, yoga, tai chi, qigong og ikke minst sunn og næringsrik mat.

Jeg betalte for design og nettside og bygget opp en bedrift med fem underleverandører innen de ulike fagfeltene, i tillegg til meg selv. Vi skulle levere et program til alle ansatte i store bedrifter for bare 350 kroner per person i måneden. Et tilbud de ikke kunne si nei til, tenkte jeg.

Google og mange av de store selskapene i USA var allerede i gang. Mindfulness var på alles lepper. Hva kunne vel være bedre enn å gi sinnsro og litt pusterom til stressede mennesker i store bedrifter og organisasjoner i Norge?

Etter å ha brukt flere hundre tusen kroner og masse tid uten inntekt, kontaktet jeg HR-direktørene i flere bedrifter. Svaret var: «Kjempefint prosjekt, men vi betaler ikke for dette. Det må de ansatte betale selv.» Det ville bety å holde møter i kantinen og melde på folk én og én. Det var overhodet ikke bærekraftig. Noen mindre bedrifter var også interessert, men lenger kom vi ikke.

Jeg hadde kastet nesten et års arbeid og et par hundre tusen kroner rett ut av vinduet. Og jeg lærte det alle gründermiljøer og Innovasjon Norge vet: Start aldri en fullskala bedrift før du vet om markedet vil kjøpe det du lager.

Likevel prøvde jeg å kaste mer energi og penger etter et prosjekt som allerede var dødfødt. Jeg delte det opp og byttet navn til Mindful Creation, med mindfulness for kunstnere og kreative mennesker. Matdelen ble skilt ut som Energimat, med kurs for voksne ledet av raw food-kokker vi tidligere hadde brukt i Unge kokker. Sånn er det når man prøver å redde stumpene etter en katastrofe: Det meste gikk enda verre, og til slutt var det bare å kaste inn håndkleet.

Hele historien forteller jeg i podcastepisoden «Å gjøre feil: bedriften som aldri ble noe av».

En del av etterutdanningen som mindfulnessinstruktør var å undervise i ren mindfulness. Jeg hadde undervist i sang og indre fordypning over hele Europa i mange år, men ren undervisning i mindfulness er noe annet.

Det ble endagskurs rundt om i Norge, blant annet i Bergen, Stavanger og Trondheim, og kurs for flere bedrifter. En av dem var DFØ, Direktoratet for økonomiforvaltning.

De ansatte i DFØ var så glade for erfaringen at det satte i gang ideen om bedriften Mindful @ Work.

Unge kokker ble bygget opp fra bunnen av, med matkurs i sunn matlaging for ungdom. Det var en ideell forening, og den vokste raskt.

I løpet av halvannet år hadde vi fått støtte fra Miljøverndepartementet til å holde matkurs for unge i de 13 største byene i Norge. Kursene bygget på sunne råvarer og gode ingredienser, med vekt på å redusere matsvinn.

Vi gjennomførte 1 500 kursplasser, med tolv deltakere på hvert kurs og profesjonelle kokker som lærte bort matkunstens regler.

Ungdom som satt og spilte dataspill åtte timer i døgnet, i tillegg til skole og litt trening, kom plutselig hjem, slo ut armene og sa: «Alle ut av kjøkkenet, jeg skal lage vegetarburgere.»

Prosjektet ga kompetanse og mestring til mange unge. De forsto hvordan de selv kunne lage mat av fantastiske råvarer og gode ingredienser, og de lærte å spise sunt.

Foreningen ble senere tatt over av en annen, og lever fortsatt i dag.

I 2006 gikk jeg tilbake til universitetet for å studere musikk og musikkvitenskap. Der ble jeg introdusert for en helt ny bok, Eva Focks «Musik omkring os». Hun tok for seg arabisk musikk fra Marokko, hele veien gjennom det arabiske beltet og til Pakistan.

Jeg hadde en fantastisk universitetslærer som introduserte oss for musikken og holdt glimrende forelesninger. Det åpnet min verden. Jeg studerte også klassisk europeisk musikk, notelære og balinesisk musikk, men dette overgikk alt.

Jeg lærte å implementere arabiske vokalornamenteringer i min egen vokalkunst. Og ikke minst lærte jeg historien om hvordan arabisk og persisk musikk smeltet sammen med indisk musikk i nord og ble til den sublime kunstarten hindustani, nordindisk musikk, allerede på 1200-tallet.

Over en tiårsperiode, fra 2002 til 2012, ga jeg ut tre musikkalbum på mitt eget plateselskap i Norge, Sonica Music: Songs of Compassion, Guru Rinpoche Mantra og Live from Tomba Emmanuelle.

I 2007 ble albumene plukket opp av en internasjonal distributør. Musikken gikk langt ut i verden, spesielt i Europa.

Jeg reiste etter, og i 15 år holdt jeg konserter og kurs i sang og i sang som meditasjonsform.

«Hjortefot og Kristiansen» var en teaterforestilling av Roar Kjølv Jenssen, og den ble spilt på skoler over hele landet.

Vi var blitt en familie. Jeg var kulturprodusenten som var hjemme med barna og drev hele bedriften på dagtid. Skuespilleren Roar reiste ut én uke i måneden og spilte 15 forestillinger i uken. Fredag kveld kjørte han hjem til Trondheim, selv om det var fra Kristiansand. Han skulle hjem til familien i helgen. Teateret var både gleden og levebrødet til en hel familie.

I 2001 ble det nasjonale prosjektet Den kulturelle skolesekken etablert, og all formidling av kultur til skolene ble overtatt av staten. Over natten mistet vi levebrødet for hele familien, og vi måtte begge gå videre til andre arbeidsoppgaver.

Jeg drev allerede bedriften Forum Osiris for en rekke frilansoppdrag. Derfor kom navnet Teater Osiris på denne bedriften.

Jeg hadde tre barn under tre år og måtte bidra til å forsørge familien. Jeg fikk en salgsjobb i 50 % stilling i et selskap som solgte kurs i styrearbeid. Det betydde tre dager i uken den ene uken og to den neste, på ren provisjon.

De få dagene jeg var på jobb, ga jeg alt, slik at jeg kunne være hjemme med barna resten av tiden. Selv i halv stilling lå jeg konsekvent på andreplass blant firmaets selgere.

Der lærte jeg hvor høye mål man kan nå med fokus, tydelig retning og ved å skrelle vekk alt som bare er støy og distraksjoner. Det ble litt surmuling blant kollegaene, som syntes jeg hadde for gode vilkår. Da tenkte jeg: Jeg skal aldri havne i en situasjon der jeg står som et barn overfor en voksen, slik mange gjør overfor lederen sin på en arbeidsplass. Jeg skal være min egen leder.

Bildet er gjenskapt med KI, da vi dessverre ikke har bilder fra denne tiden og denne jobben.

Når man lager musikk, har man rettighetene til både komposisjon og tekst. Jeg hadde komponert musikken til de tre mantraalbumene som etter hvert gikk langt ut i verden, men jeg hadde ikke skrevet teksten.

Opphavsretten varer i 70 år etter at opphavspersonen er død. Mantraene er så gamle at de for lengst er frisatt, og hvem som helst kan bruke dem. Men for meg var det ikke riktig å tjene penger på noe som ikke var mitt. Derfor gikk andelen som skulle ha gått til tekstforfatteren, tilbake til tibetanske flyktninger i Nepal.

For å få det til opprettet jeg Tibet Care, en ideell forening. Vi arrangerte konserter, og noe av overskuddet fra konsertene og fra salget av CD-ene gikk til tibetanske flyktninger. De hadde flyktet fra Tibet etter den kinesiske okkupasjonen og de forferdelige tingene som skjedde der.

På begynnelsen av 2000-tallet arrangerte vi også en konsert i Norge med en stor sanger innen dette feltet.

I 1990 sa jeg opp alle prosjektene mine på én gang, både bandet og duoen. Musikerne ble svært overrasket, og noen ble forarget. Bandet vårt, Art by Accident, var en kjempesuksess, med mange spillejobber i måneden. Men jeg merket at jeg måtte slippe alt for å lytte inn til det jeg egentlig skulle.

Jeg satte meg ned og sang én tone over veldig lang tid. Når man synger en tone lenge nok, åpner overtonespekteret seg. Det er som å synge tostemt med seg selv. Derfra startet den nye reisen.

Jeg oppdaget Emanuel Vigelands mausoleum, Tomba Emmanuelle. Emanuel var broren til Gustav Vigeland, han som lagde Vigelandsparken. Mausoleet er et mystisk klangrom, og Emanuel brukte de siste 20 årene av livet sitt på å male det. På tre vegger avspeiles livets syklus: fødselen, døden og elskoven midt imellom. Det ble en god base for å uttrykke alle nyansene av forvandling som skulle til.

Jeg begynte å eksperimentere med klangidealer fra Himalaya, nordindisk sang (hindustani), arabiske vokalornamenteringer og gregoriansk sang. Jeg ble opptatt av hvordan mennesker mange steder på jorden har uttrykt forholdet sitt til det åndelige gjennom musikk. Dette blandet jeg med overtonesang, og jeg reiste til Frankrike for å lære mer av overtonesangmesteren David Hykes.

En dag lyttet jeg til en gammel tape med en kvinne som sang langt ute på landsbygda i Tibet. Jeg ble så berørt, og derfra begynte jeg å synge tibetanske buddhistiske mantraer.

Det ble tre album, alle i samarbeid med Frode Fjellheim, og en internasjonal platekontrakt. Musikken gikk ganske stort ut i verden til å være et nisjeprosjekt. I 15 år reiste jeg Europa rundt med mine egne komposisjoner til tibetanske buddhistiske mantraer, mye i Skandinavia, men også mange ganger i Belgia, Spania og Hellas.

Konsertene i Tomba Emmanuelle gikk to ganger i året, som en liten serie på fire til åtte konserter. I pandemiåret 2021 holdt jeg 60 konserter der.

Jeg kom hjem etter ett års musikkstudier ved University of Georgia i USA, og en venninne dro meg inn i en telemarketingbedrift. Telemarketing var helt nytt den gangen. Man slapp å kjøre fra sted til sted for å selge ting, man kunne bare ta en telefon.

Miljøet var ungt og dynamisk, og alle skulle gjennom ildprøven: tre måneder med telefonsalg og møtebooking. Dette var ikke et arbeid for pyser. Kravet var minst fem samtaler med beslutningstakere i timen, og hver eneste samtale ble registrert i et eget skjema. De som besto prøven og gjorde det skikkelig bra, røk rett opp i lederstillinger rundt omkring i et nyetablert og svært hurtigvoksende mediehus.

Jeg ble daglig leder for Master Media, som tilbød oversettelse av svært tekniske ingeniørtekster mellom norsk, svensk, tysk og flere andre språk. Der var vi tre: meg, ingeniøren og en annen daglig leder som hadde overlatt jobben til meg og satt og leste tekniske blader hele dagen.

Det var mitt møte med næringslivet. Jeg jobbet som en gal med å selge oversettelser på dagtid og spilte åtte konserter i måneden med band og duo om kveldene. Det ble altfor mye, og jeg måtte ta et valg. Jeg valgte kunsten.

Jeg sa opp jobben og satte meg ned for å skrive min første bok, «Jarba». Den var i brevform, men den ble dessverre aldri utgitt. Eller kanskje heldigvis.

Tjue år senere dukket forfatteren i meg opp igjen, og nå lever hun i beste velgående.

Jeg var 20 år, hadde nettopp kommet hjem fra et år med musikkstudier i USA, og ble med på en talentkonkurranse. Først på Rockefeller i Oslo. Den vant jeg. Så gikk det til landsfinale i Trondheim!

Jeg sang Aretha Franklin så det ljomet i veggene, og fikk høre fra mange hold at jeg kom til å vinne hele greia. Men det var før låt nummer to, som var en rap: «Rapper’s Delight» med Sugarhill Gang. Dette var før rap og hiphop hadde inntatt Norge, og dommerne så ut som rene spørsmålstegn.

Jeg endte på tredjeplass, og gikk dermed glipp av den gjeve premien fra Se og Hør, som du ser på sjekken bak meg: 5 000 blankskurte kroner.

Men det var starten på min karriere som sanger og musiker, og etter hvert komponist. Jeg spilte i to forskjellige band. Det ene var Art by Accident, der vi spilte coverlåter fra soul- og funkmusikken i USA. Samtidig spilte jeg i en duo med Warren Karlstrøm, en amerikansk gitarist og harpespiller. Vi spilte gamle jazz- og blueslåter fra tidlig 1900-tall.

Det var litt av en tid!